Maankiertäjiä
1928
A novel written in the late 19th century. The story centers around the lives of two traveling musicians who arrive in a small, impoverished village during a cold winter, drawing the attention of the local residents with their performances. As they interact with the villagers, themes of struggle, aspiration, and human connection emerge against the backdrop of the harsh rural landscape. The opening of the book introduces the scene where these musicians, one partially blind and the other carrying a musical instrument, begin to play in the center of the village. The villagers, intrigued and captivated by the music, gather around, breaking the monotony of their bleak winter lives. Tensions arise when one musician's companion behaves aggressively, prompting a confrontation that stirs up emotions within the crowd. Among them is Edevart, a young boy who intervenes heroically, demonstrating his bravery, which leads to significant character development and themes of youthful defiance and camaraderie. The beginning sets the tone for a narrative rich in exploration of individuality, harsh realities, and the human capacity for compassion amidst adversity.
Editions
X-Ray
“Lykkelige mennesker! Det er også noget å være næsten intet.””
— Knut Hamsun
“Hvad var iveien med Edevart? Hans hænder var store og stærke, hans sener i orden, men hans sind var splittet. Her seilte han væk tom og hjemløs, han var litt isenn blit fra intet sted, hvorhelst han flakket om drog han røtterne efter sig.””
— Knut Hamsun
“Han var en dreven kjender av utenlandsk liv og herlighet, og i sin smak for dyr praktutfoldelse hadde han reivet på sig et blodrødt sjal til belte om livet. Det var intet mindre end høiste mote i Sydamerika, forklarte han. Hvad du tror de sier når vi kommer? spurte han Edevart. Da de nærmet sig grænden forlangte han at de skulde puste på for ikke at komme utaset frem. Han tok op av lommen en cigar til hver, kjøpt i Bodø til bruk netop ved dette høve, og han advaret Edevart mot å røke for stærkt på den og øde den før tiden. Men når vi går forbi Karolus sin stue så skal du dampe storveies! sa han.””
— Knut Hamsun
“Norge er ikke lite, Norge er meget langt.Da skipper Skåro ble borte i en myr nordpå hadde det ingen større følger sørover end en notis i bladene.Grænden derimot er liten, grænden er trang.Når en mand der går tilbunds i en myr så mindes grænden det længe og taler om det og skyr myren og fylder børn og voksne med rædsel.””
— Knut Hamsun
“Husket han i sommer da han var skipper og hun skulde koke middag til ham? Han var så fin at han måtte drikke vand av et glas.””
— Knut Hamsun
“Edevart var alene mand om alt om bord og på land... han skulde nok ha hat nogen til å koke mat for sig; men også det fik gå som det kunde, han levet på tørmat og kaffe og klaget ikke over kostholdet.””
— Knut Hamsun
“Jaja, sa Edevart og nikket, jeg forstår at du er kjær i hende.Jeg må vel være, svarte August. Når jeg ser hende om morgningen så går jeg som i en skodde til middags, jeg spiser kveldsgrøten og tror det er kjøt. Fan forstår det! Sa August.””
— Knut Hamsun
